«Alle har en bestemor på Gjøvik» sang Prøysen. Kunne man heller sunget: «Alle har en bestemor med et knappeskrin»? For du husker vel det fine glasset med knapper, møysommelig samlet og oppbevart, slik at man alltid hadde en knapp eller tre for hånden. Vi trenger kun å bevege oss to til tre generasjon bakover før knapper var kostbare og gjenstand for flittig gjenbruk. I dag kan du få rimelige, masseproduserte knapper i plast og metall, i alle farger og størrelser.
Under en arkeologisk utgraving i Indusdalen, det som vi i dag kjenner som Pakistan, ble det eldste funnet av knapper gjort. En ca. 5000 år gammel knapp kom til syne, denne var laget av et buet skjell, og det er funnet spor etter dekorasjoner. Denne knappen ble antagelig ikke brukt til å feste plagg sammen, men mer som pynt. Ifølge historikeren Ian McNeil ble knapper brukt som dekorasjoner og symbolikk. Arkeologer har funnet plagg med knapper festet i ulike mønstre og dekorasjoner, men bruken av for eksempel knappestolper har kommet mye senere.
Reklamens makt
Innbyggerne i Romerriket (753 f.kr-476 e.kr) er kjent for sine togaer og løstsittende klesdrakter. Romernes luftige og flagrende klesdrakt besto ofte av store mengder stoff og det krevde sin knapp å holde dette på plass. Det ble derfor benyttet store knapper av tre, bein og bronse. Vi har beretninger om at folk klaget over at knappene laget stygge merker og store hull i plagget og at det ble reklamert for bruk av en bøylenål, en såkalt fibula, istedenfor. Reklamen bar frukter og den gjengse romer byttet ut store knapper med fibulaer i ulike former og varianter.
Det var ikke bare romere som benyttet seg av fibulaer og andre brosjer. I Skandinavia brukte vikingene nåler, spenner, snorer og kjeder for å feste og holde klærne sammen på lik linje med resten av Europa.
Revolusjonerende mote
Moten endret seg lite over mange hundre år, men på 1200-tallet oppsto det en aldri så liten mote-revolusjon: knapphullet ble laget, og man begynte å bruke knapper til annet enn pynt. Knapper og knapphull ble benyttet som lukkemekanismer og for å stramme plagget rundt kroppen. Kongelig hoff over hele verden har alltid vært trendsettere og moteløver, middelalderen var intet unntak. Og det som ble gjort ved hoffene, ble raskt kopiert av overklassen. Moten fikk en dreining mot det mer kroppsnære. Klærne ble mer ettersittende og kjoler, drakter og jakker skulle fremheve fysiske attributter fremfor å skjule dem. Kvinner skulle fremheve bysten, menn skulle vise sterke armer; knapper ble brukt som fester og pynt fra utringning til liv og fra albue til håndledd.
Mer enn bare knapper og glansbilder
Man viste frem status, velstand og klasse ved å bruke knapper i ulike materialer, gull-, sølv- og elfenbensknapper var spesielt høyt verdsatt. Knappebruken gikk så langt at man så det nødvendig å regulere hysteriet, det ble laget lover for å dempe den pyntesyke overklassen.
Knappestøper-laug ble etablert, og de fikk i oppgave å lage flere retningslinjer for hvordan, hvilket antall og i hvilken anledning de ulike knappene skulle brukes. Fattigfolk kunne også bruke knapper, men de fikk kun lov til å bruke det antall knapper som var nødvending for å holde plagget sammen. Knappene måtte heller ikke være av god kvalitet eller laget av eksklusive materialer. Overklassen flesket til med edle metaller, juveler og skilpaddeskall, de laverestående borgere måtte klare seg med knapper laget av bein og tre. De skulle være simple og enkle, runde i formen og uten pynt av noe slag. Brudefolket kunne koste på seg litt mer stas og glamour på den store dagen: borgere av alle samfunnslag fikk lov til å bruke knapper trukket med stoff på brudeklærne.
Fra luksussymbol til allemannseie
Knapper trukket med ulike tekstiler ble gradvis mer og mer populære til hverdagsbruk og de ble ofte pyntet med broderier og glassperler. Metallknapper laget i messing og tinn ble mer og mer vanlig og spesielt messingknappene fikk et løft ved at militæret benyttet store mengder knapper på uniformene. Tinn, også kalt fattigmannsmetall, ble det foretrukne materialet i flere lag av samfunnet. Det var forholdsvis rimelig i innkjøp, og det lot seg enkelt forme og dekorere. Overklassen forsøkte fortsatt å hevde seg med ekstravagant og overdådig knappeluksus og rynket på nesen over billige tinnknapper. Stålknappen gjorde også sitt inntog og ble et kompromiss mellom knapper laget av luksusmaterialer og tinnknapper.
På slutten av 1700-tallet kom den industrielle revolusjonen. Nå ble knapper produsert i et mye større antall enn tidligere, og prisen sank betydelig. For første gang kunne den alminnelige mann i gata kjøpe finere knapper med pynt og dekor og bruken var heller ikke lenger begrenset til overklassen alene.
Knappene ble utviklet i flere omganger, og på begynnelsen av 1900-tallet så en hverdagsvariant av stålknappen dagens lys. Den var dekorert med flere ulike motiver og ble raskt allemannseie. Messingknappene ble også mer tilgjengelige og for å lage forskjellig dekor ble mange kreative metoder ble tatt i bruk. Blant annet ble messingknappene dyppet i en blanding av kvikksølv og ørsmå mengder gull for å imitere edlere metaller.
Danskene var tidlig ute på knappefronten. Dansken B. Sanders hadde fabrikk i England hvor han laget en knapp som besto to tynne metallplater som ble trukket med tekstil. Kanten på metallet ble bøyd til slik at tekstilet satt pent og stramt over platene. Denne knappen ble uhyre populær med sine utallige variasjoner og i 1930 var masseproduksjonen i gang.
Hvert land, sin knapp
I dag produseres det knapper over en lav sko og tidligere tiders pomp og prakt kan lett kopieres i mer moderne og tilgjengelige materialer. Plast, melamin og resin er billige og holdbare erstatninger for bein, keramikk, glass og tre. Nye teknikker og maskiner muliggjør produksjonen av knapper på et helt annet nivå. Der hvor det tidligere har vært restriksjoner på form, farge og materiale, er det nå fullstendig frislipp. Maskiner lager formede knapper enten ved å sette pulverisert plastikk under trykk eller ved injeksjon, en metode der flytende plastikk blir presset inn i individuelle former gjennom veldig trange hull. Håndverk og tradisjon er allikevel bevart, og mange nasjoner og kulturer holder gamle teknikker fortsatt i hevd. Frankrike lager i dag vakre håndmalte porselensknapper på samme måte som for 400 år siden, og Tsjekkia er ledende produsent av glassknapper. I Japan er det egne laug som fortsatt lager de nydeligste keramiske knapper i historisk stil, kineserne lager treknapper med innsatt filigrans og lakk-kunst. Det er mange valgmuligheter for den kresne knappebruker, fra den helt enkle hverdagsknappen til den overdådige, juvelbesatte gullknappen. Gamle knapper er i dag samleobjekter og er du heldig, kan du finne knappestøperens segl eller stempel samt produksjonssted og -dato på baksiden.
